Legender

Kakken: Kristian Kakken Finborud er en viktig arkitekt i HamKam-historien. Før han gikk bort bare 71 år gammel i 1988 hadde han lagt ned et enormt arbeid for de unge og idretten i Hamar.

Av Mattis Røhne

FOTO: HAMAR ARBEIDERBLAD

Det er med ærefrykt undertegnede har skrevet denne artikkelen om Kristian August Finborud – bare kalt Kakken. I dag er det bare minnene igjen om denne fantastiske idrettslederen der bysten hans står på sokkel i Ankerskogen. Men han gleder seg nok over hver eneste gode balldemping og rene spark på ballen der han skuer ut over unge fotballspillere i lek med lærkula.

Kakken har enormt stor betydning for mye av idretten i Hamar. Han var en av drivkreftene i Hamars en gang så aktive boksemiljø, det var han som dro i gang ishockeygruppa i Storhamar, ble gruppas første formann i 1957 og den første kretslederen da Hedmark og Oppland Ishockeykrets ble dannet i 1959.

Allerede på midten av 1930-tallet omtales Kakken i Hamar Arbeiderblads spalter. Han er en sentral spiller på Storhamar Arbeideridrettslag som blir kretsmester, han er uttatt på kretslaget, og som den allsidige idrettsinteressen han har, blir Kakken også valgt til å lede friidrettsutvalget i Storhamar AIL.

Senere skulle han engasjere seg i boksing, bordtennis, ja, ishockey, naturligvis og det ene med det andre.

Hva han har betydd for HamKam-spillere som Finn Thorsen, Tom Jacobsen, Pål Jacobsen og Vegard Skogheim skal vi komme tilbake til.

Et glass med Nyco

Tidligere HamKam-spiller og leder Terje Kristiansen (76) kjente Kakken fra han var en liten gutt. I Kakkens hage møttes en gjeng fotballsparkende Bondesvea-gutter for å spille fotball.

– Hver søndag klokka 10.00 var vi i hagen til Kakken for å spille kamp. Jeg husker vi fikk Nyco blandet med vann som tørstedrikke etter kampene, minnes Kristiansen.

– Kakken hadde egen bane nederst i hagen, og fra vedskjulet hentet han fram både tennisrekkerter og krokketspill. Vi gledet oss til søndagene.

– På den tiden var Kakken lastebilsjåfør på kooperativen, og vi gutta fikk lov til å være med og sitte på lasteplanen når han reiste ut for å levere varer.

Terje Kristiansen hadde også Finborud som trener på Storhamar, både i fotball og ishockey, men da Kakken gikk til HamKam i 1957, ble han med til Briskeby-klubben sammen med de andre juniorspillerne Per Arne Johansen, Roar Johansen og Clas Jensen da Storhamar ikke hadde nok spillere til å stille juniorlag.

Ble kretsmestere i 1958

Dette laget, hvor blant annet senere landslagsspiller Finn Thorsen spilte, ble kretsmester i juniorklassen i 1958 og regnes for å være det laget som startet HamKams klatring oppover i divisjonssystemet.

John Hansen (89) var leder av yngres avdeling i HamKam da Kakken kom tilbake til Briskeby i 1957.

På spørsmål om det var Hansen som hentet Kakken til HamKam, svarer 89-åringen kontant:

– Kakken var ikke en type du kunne hente. Han gjorde det han ønsket selv, og på den tiden ville Kakken tilbake til klubben han spilte for etter krigen, sier Hansen, som ikke nøler med å beskrive Kristian Finborud som en av veggene på Briskeby.

En av grunnsteinene

– Han engasjerte seg i alt, og hadde sterke meninger. Han var en entusiast på sin hals, og det arbeidet Kakken la ned i HamKam var uvurderlig. Han er var en grunnstein i det vi ble, og jeg føler meg sikker på at Briskeby aldri hadde vært det sammen uten Kakken, fastslår John Hansen – eller gudfaren som han ble kalt i HamKam-kretser etter selv å ha vært en betydelig HamKam-leder da klubben gikk fra nivå tre til toppserien.

Det var da også John Hansen som i 1966 fikk Kakken ansatt som koordinator av en yngres avdeling som bare vokste og vokste på 1960 og 70-tallet.

Trente A-laget

Kakken trente HamKams A-lag en periode på 1960-tallet, og han ble kastet inn i norsk toppfotball da Karl Adamek sa takk for seg som trener i 1971.

Kakken ble HamKams redningsmann da han overtok ei skakkjørt skute, spillerne ville at han skulle fortsette, men Kakken avslo tilbudet.

– Jeg hadde helst sett at jeg hadde fått arbeide med yngre lag. Jeg synes det gir mer, framgangen kommer mye fortere. I toppserien blir det lett for mye alvor og for lite av det som idretten skal være – lek, sa Kakken i et intervju med HA den gang.

For Kristian Finborud var skreddersydd som ungdomsleder, en leken mann som samtidig viste å sette grenser, en sjelesørger, en voksenperson unge gutter kunne snakke med om ting de ikke turte å prate om hjemme, en idrettsleder som så mennesket og som ønske å hjelpe de som på en eller annen måte hadde kommet skjevt ut på livets vei.

Samarbeidet med skolen

HamKams mangeårige leder Jan Stensrud var også leder på Børstad ungdomsskole.

– Kakken var den første idretts- eller ungdomsarbeideren som oppsøkte skolen for å til et samarbeid om noen som hadde problemer, erindrer Stensrud, som synes det var veldig fortjent at Kakken, som den første idrettslederen i byen, fikk Hamarprisen i 1982. Han fikk prisen for sitt lange virke for idretten i byen.

I over 40 år har Kakken arbeidet særlig med ungdomsidrett, og er blitt et begrep i byens idrettsliv, het det blant annet i begrunnelsen.

Det samme året ble han også æresmedlem i HamKam.

Takk til Kakken

Det er mange fotballspillere i Hamar som har mye å takke Kakken for. Finn Thorsen (76) er en av dem.

– Jeg hadde Kakken som trener på gutte- og juniorlaget og som A-lagstrener på begynnelsen av 1970-tallet, og jeg husker han som en veldig menneskelig trener, som la svært stor vekt på å utvikle det tekniske. Jeg vet ikke hvor mange timer med spesialøkter jeg hadde med Kakken på Briskeby hvor det ble terpet på tekniske detaljer, sier HamKams første A-landslagsspiller som stanset med 48 kamper på brystet.

Brødrene Jacobsen

Tom og Pål Jacobsen er også blitt omtalt som typiske Kakken-produkter.

– Jeg husker han som litt av en miljøskaper. Så fort skolen var over dro jeg til Briskeby hvor Kakken alltid befant seg. Han var det typiske samlingspunktet. Ikke bare for oss som hadde store ambisjoner, men også for dem som aldri var i nærheten av å bli A-lagsspillere. Kakken hadde tid til dem også. Ingen var for dårlige, minnes Pål som spilte 42 landskamper og scoret 13 mål.

– Jeg hadde ikke spilt en landskamp uten Kakken. Han var uvurderlig for min utvikling, sier Tom Jacobsen for å billedliggjøre trenerens betydning.

– Som trener var han opptatt av enkeltspillerne, la stor vekt på teknisk trening. I timevis trente vi tekniske detaljer. Vi skulle lære å dempe ballen skikkelig, spille og skyte med begge beina, fastslår Tom Jacobsen.

Kakken var også veldig opptatt av skuddet, komme seg over ballen og strekke vrista skikkelig.

«Skrekk i vrista», ropte Kakken og lo så han datt ute på banen når noen skjøt over mål.

– Kakken stilte opp for spesialtrening i sommerferiene. Kakken var alltid på Briskeby, folkevognbobla eller Simca’n sto alltid utenfor inngangen. Jeg ser fortsatt for meg Kakken gående i en litt slitt joggebukse med et ballnett på ryggen. Han skapte et sterkt fellesskap og var som et lim for oss unggutta, minnes Tom Jacobsen, som savner trenertyper som Kakken i dagens fotball.

Kojedal og Kakken

Selv om Kakken dro fra Storhamar til HamKam i 1957 var han titt og ofte tilbake på Storhamarbana. Terje Kojedal (49) trente aldri under Kakken i Storhamar eller HamKam, men har likevel mange timer med teknisk balltrening sammen med ildsjelen.

– Kakken var opptatt av at vi skulle drive med ballen, og han var med oss og lekte med ballen, forteller Kojedal.

Da Terje var småguttspiller sørget Kakken for at han fikk trene med juniorlaget, for fotballkjenneren så utvilsomt Kojedals talent på et tidlig tidspunkt.

– Selv om han jobbet i HamKam, var han stadig innom oss i Storhamar, og på klubbhuset dro han i gang både sjakkturneringer og bordtennisturneringer, forteller Kojedal som senere ble HamKam-spiller og spilte 66 A-landskamper.

Minnene består

Roger Synstad er blant de mange som vokste opp med Kakken som en støttespiller.

– Det er nok ikke alle som vet at Kakken var musikalsk, forteller Synstad.

– Han hadde en gammel gitar hjemme. Kanskje hadde han fått den av Aage Samuelsen, som gjestet Hamar i Kakken-regi flere ganger i 1960-åra. Finborud’n var musikalsk, og det hendte ofte vi sang og spilte i den gamle, stygge salen på Briskeby. Kakken var med. Han kompet alle de kjente Maran Ata-sangene, sier Synstad som også forteller at Kakken dro i gang dansefestene i Båsen for å skaffe midler til yngres avdeling i HamKam.

Som de uinnvidde forhåpentlig har forstått, var Kristian Finborud noe mye mer enn en vanlig fotballtrener. Hva han hadde sagt, hvis han hadde visst at det i 1999 skulle reises en byste av ham, som er laget av Svein-Tore Kleppan, er ikke godt å si, for Kakken likte ikke å være i rampelyset.

Men vi som har opplevd denne entusiastiske idrettslederen, vet at bysten står på sin rette plass der Kakken skuer ut over fotballbanene i Ankerskogen og følger små og store, gode og mindre gode fotballspilleres lek med fotballen.

Og mange av oss som fikk oppleve denne karen, tenker fortsatt på at vi må strekke vrista når vi ser en fotball.

 

FOTO: MATTIS RØHNE